Én natt under jazzfestivalen

Lene, 40 · Kongsberg

Kongsberg er en by på tjuesju tusen mennesker, og i juli, den uka jazzfestivalen pågår, føles det som om alle tjuesju tusen står på Kirketorget samtidig. Jeg sto der også, i den lyse sommerkjolen min, med et glass hvitvin i hånden og mannen min hjemme på Gamlegrendåsen med to sovende barn og en serie på TV-en. Det var hans forslag. «Gå du, kos deg, du trenger det.» Han ante ikke hva han sa. Jeg ante det heller ikke, da. Jeg trodde jeg skulle høre på to konserter, drikke to glass og gå hjem klokka tolv og legge meg ved siden av ham som alltid.

Jeg heter Lene, jeg er førti, og jeg har bodd her hele livet. Det er både det fine og det forferdelige med Kongsberg. Jeg kan ikke gå fra Nybrua til kirken uten å møte tre stykker jeg gikk på ungdomsskolen med. Mannen min jobber i teknologiparken, som halve byen, og hans kolleger er mine venners menn, og deres koner sitter i samme foreldregruppe som meg. Alt henger sammen. Alt vites. Å ha en hemmelighet her er som å ha en hemmelighet i en heis. Kvinnen fra kiosken på Nymoen vet når jeg har mensen, fordi hun ser hva jeg kjøper. Det er sånn det er.

Han var derfor et mirakel. En mann som ikke var herfra. Jeg så det med en gang, på måten han sto på, litt for langt fra scenen, med et program i hånden som han faktisk leste. Han var kanskje førtifem, tynn, med et ansikt som hadde levd og et blikk som tok seg tid. Jeg gikk bort til ham fordi det var trangt og fordi jeg ville stå nær noen som ikke kjente meg. «Er du fra Oslo?» spurte jeg. «Trondheim,» sa han. «Her på jobb. Jeg kjenner ikke en sjel.» Jeg sa at det var det fineste han kunne sagt. Han lo, og latteren hans var lav og litt hes, og jeg kjente den et sted under brystbeinet.

Vi hørte på konserten i kirken sammen, en pianist og en bassist, noe stille og vakkert som fikk meg til å tenke på ting jeg hadde lagt vekk. Kongsberg kirke er en stor, hvit, barokk hall, og lyden ligger i den som vann i en skål, og jeg satt ved siden av en fremmed mann og kjente kneet hans mot mitt og turte ikke å flytte det. Etterpå gikk vi langs Lågen. Elva var lav og bred og gikk brunt og rolig under brua, og sola sto fortsatt oppe klokka elleve, og jeg sa til ham at jeg var gift. Han sa at han visste det, han hadde sett ringen. «Jeg drar hjem i morgen tidlig,» sa han. «Jeg vil ikke vite etternavnet ditt. Og du skal ikke vite mitt.» Jeg tenkte at det var det mest voksne noen hadde sagt til meg på lenge.

Vi kunne ikke gå på hotellet hans i sentrum. Der satt festivalfolk i baren til to om natta, og en av dem var garantert søsteren til noen jeg kjente. Så vi gikk oppover mot gruvene, forbi de gamle bergverkshusene, opp stien der det ble mørkere og stillere og bare lyden av byen bak oss. Han tok hånden min der. Første gang på tjue år en annen mann enn min hadde gjort det. Hånden hans var tørr og varm, og jeg kjente pulsen min i fingertuppene. Vi passerte et par på vei ned, ungdommer, som ikke så på oss engang, og likevel holdt jeg pusten til de var borte.

Det var ved en av de gamle sjaktåpningene, der det står et gjerde og et skilt, at han kysset meg. Ikke forsiktig. Som om han også hadde ventet på det i flere år, selv om vi bare hadde kjent hverandre i tre timer. Jeg sto med ryggen mot en varm fjellvegg og lot ham skyve kjolen opp, og det var galskap, noen kunne komme, jeg visste det, men det var også midt på natta og stien var tom og lyset var det blå lyset som finnes bare i juli. Han gikk ned på kne foran meg. Jeg holdt meg i gjerdet. Jeg så ned på byen mellom trærne, på lysene fra festivalteltene på torget, og tenkte at der nede sto hele livet mitt, og her oppe var jeg ingen. Jeg kom med hånden over min egen munn.

Han hadde en bil, en leiebil, parkert nede ved Bergseminaret. Vi gikk dit uten å si noe, fort, som to tenåringer, og vi kjørte ut av byen, sørover, til en skogsvei ved elva der det var helt mørkt. Baksetet var trangt, og det var ikke elegant, og det var det beste jeg hadde opplevd på ti år. Han var langsom der han kunne og hard der jeg ba om det, og jeg satt over ham og kjente hodet mitt mot biltaket og bestemte alt, tempoet, dybden, hvor lenge. Han holdt om hoftene mine og sa at jeg var vakker, og jeg trodde ham, fordi han ikke hadde noen grunn til å lyve, fordi han skulle dra klokka sju.

Etterpå satt vi i forsetene med vinduene nede og hørte på elva. Han fortalte at han hadde vært gift, at det ikke var gått bra, og at han ikke trodde han var laget for det. Jeg fortalte at jeg var laget for det, sannsynligvis, at jeg elsket mannen min på en sliten måte, og at jeg likevel hadde sittet i fem år og lengtet etter akkurat det som nettopp hadde skjedd. Han nikket. Han sa ikke at jeg burde gå fra ham. Han sa ikke at jeg fortjente bedre, eller noen av de tingene menn sier når de vil ha noe mer. Det satte jeg pris på. Han ville ikke ha noe mer. Han ville ha akkurat dette, og så ville han dra.

Han slapp meg av tre gater fra huset, klokka to. Jeg gikk hjem barbeint med skoene i hånden gjennom gatene på Gamlegrendåsen, forbi hus der jeg kjente hver eneste familie, og ingen så meg. Mannen min sov på sofaen med TV-en på. Jeg dusjet, lenge, og la meg ved siden av ham, og han mumlet «var det bra?» og jeg sa «veldig». Det var sant. Jeg lå våken til det ble lyst og hørte på ham puste og på fuglene som begynte utenfor, og kjente at kroppen min var øm på steder jeg hadde glemt.

Jeg vet ikke hva han het. Jeg vet at han var fra Trondheim og jobbet med noe innen forsvar eller teknologi, som alle som kommer hit på jobb, og at han hadde et arr på venstre skulder. Det er alt. Jeg har lett etter ham i tankene mine noen ganger, men ikke på nettet, fordi det var det vi ble enige om, og fordi jeg ikke vil ha ham egentlig. Jeg vil ha den natta. Og jeg vil ha en til.

Det er derfor jeg har begynt å lese om dating for gifte. Sittende på kjøkkenet på Gamlegrendåsen, med telefonen skrudd ned til lavest lysstyrke, med mannen min sovende på sofaen. Jeg vet at det er farlig i en by som denne. Jeg vet at neste mann må komme utenbys fra, og at det må være på et sted der ingen søster til noen sitter i baren. Men jeg vet også at kvinnen som holdt seg i gjerdet ved gruva og så ned på byen sin, hun finnes, og hun vil ut igjen. Diskret. Uten forpliktelser. Med noen som er ekte og som forstår at etternavn ikke er nødvendig.