Naboen i rekkehuset

Silje, 34 · Sandnes

– Har du en drill?

Det var det første han sa til meg, over hekken, en lørdag i mai. Han hadde flyttet inn i rekkehuset ved siden av tre uker før, med en kjæreste som jobbet i Nordsjøen og en varebil full av flatpakker. Jeg sa at samboeren min hadde en drill, ja, og gikk og hentet den, og han sto der i innkjørselen og så på meg på en måte som fikk meg til å ta med batteriladeren også, bare for å ha noe å gjøre med hendene.

Vi bor i en av de tette rekkene ovenfor Sandvedparken, der husene deler vegg og hekk og innkjørsel og alt, og der man lærer hvordan naboene lever før man har lært hva de heter. Jeg hørte dem gjennom veggen den første måneden. Ikke mye – en latter, en dør, dusjen om morgenen. Så dro hun på tur, to uker på plattform, og det ble stille på hans side. Jeg tok meg i å lytte etter ham.

Drillen kom tilbake, og så lånte han gressklipperen, og så var det jeg som trengte hjelp med et kjøkkenskap som hang skjevt, og samboeren min var på jobb til fire, og han kom over i sokkelesten som om det var den naturligste ting. Han fikset skapet på ti minutter. Så sto vi på kjøkkenet mitt med hver vår kaffe og snakket om Langgata, om hvor den beste kaffen i Sandnes egentlig var, om hvordan det var å bo så tett. Han hadde en måte å stå på, lent mot benken med armene i kors, som om han eide rommet. Jeg lot ham. Han sa at han hørte når jeg sang i dusjen. Jeg ble rød helt ned på halsen. Han sa at han likte det.

Jeg er ikke gift. Jeg vil ha det sagt, for det betyr noe, tror jeg. Samboer i seks år, felles lån, felles hund, ingen ring. Vi har snakket om barn og utsatt det, og utsatt det igjen. Jeg elsker ham. Men jeg hadde ikke blitt sett på slik naboen så på meg siden før lånet. Den forskjellen skulle ikke bety noe, og den betydde alt.

Ukene før tirsdagen gikk jeg tur med hunden forbi huset hans oftere enn nødvendig. Nedover mot Sandvedparken, rundt dammen, opp igjen. Han sto ofte på terrassen med kaffe. Vi snakket over hekken om været, om den nye kaffebaren i Langgata, om at Kvadrat var et helvete på lørdager. Ingenting av det betydde noe. Alt betydde noe. En kveld sto samboeren min ved siden av meg og snakket med ham om felleskostnader, og jeg sto der mellom de to og kjente at jeg var gjennomsiktig, at alle måtte kunne se hva jeg tenkte. Ingen så noe.

Det skjedde en tirsdag. Begge partnerne våre på jobb, hun på plattform til uka etter, min på kontoret på Forus til halv fem. Jeg jobbet hjemmefra den dagen, og jeg hadde bestemt meg for å ikke gå ut. Jeg hadde tatt på en vanlig t-skjorte og ingen bh, og fortalt meg selv at det var fordi det var varmt. Klokka to banket det på terrassedøren, ikke inngangsdøren, den som vender mot hagen og hekken som skiller oss. Han sto der med en pakke som var levert feil. Jeg tok imot den. Han ble stående. Jeg sa at han kunne komme inn. Ingen av oss lot som om det handlet om en pakke.

Han kysset meg mot kjøleskapet, og magnetene raste ned. Det var det første jeg tenkte: at jeg måtte plukke dem opp før halv fem. Så tenkte jeg ikke mer. Han var yngre enn samboeren min, mer ivrig, litt ubehøvlet på en måte jeg ikke visste jeg hadde savnet. Han dro genseren over hodet mitt og bh-en ned uten å knappe den opp, og munnen hans var på brystene mine før jeg hadde rukket å bestemme om jeg ville dette. Jeg ville. Jeg tok tak i beltet hans for å bevise det.

Vi klarte ikke soverommet. Soverommet ligger mot fellesveggen, og jeg tenkte, midt i alt, at det ville være for mye – at kroppen min ikke ville klare å slippe seg løs tretti centimeter fra veggen hans og hennes. Så det ble sofaen i stua, med gardinene halvveis for og lyset fra Gandsfjorden grått utenfor. Han la meg på ryggen og dro buksen av meg, og han var ikke tålmodig, og jeg trengte ikke tålmodighet. Jeg trengte å bli tatt. Han sa navnet mitt mot halsen min som om han hadde øvd på det. Han gikk inn i meg med ett tungt støt og jeg måtte bite meg i håndbaken. Naboen på den andre siden, en pensjonist med høreapparat, var hjemme. Jeg visste det. Det gjorde meg vanvittig.

Han snudde meg over sofaryggen, med ansiktet mot vinduet og hagen og hekken, og tok meg bakfra med hendene rundt hoftene og pusten varm i nakken. Jeg så mot terrassen hans mens han var inni meg. Jeg så bordet hans, stolene hennes, det halvdøde blomsterbedet. Det var som å se på livet deres mens jeg stjal noe fra det, og det burde ha stoppet meg. Det gjorde det motsatte. Jeg kom med en lyd jeg dempet i sofaputen, og han fulgte etter, lavt, med tennene mot skulderen min.

Etterpå plukket vi opp magnetene sammen. Det var det mest intime, egentlig. Han satt på huk på kjøkkengulvet mitt og rakte meg én og én, og vi lo, og så gikk han ut terrassedøren og gjennom hullet i hekken som ingen av oss hadde nevnt at vi visste om. Klokka var tre. Jeg dusjet, luftet, satte på oppvaskmaskinen for lukten av noe normalt. Samboeren min kom kvart på fem og klappet hunden og spurte hva vi skulle spise.

Den andre gangen kom han uten pakke. Den tredje gangen tok jeg ham med i dusjen, den samme dusjen der han hadde hørt meg synge, og jeg sang ikke, men jeg holdt meg i veggen mot hans side og lot ham høre alt. Det var med vilje. Jeg ville at veggen skulle vite. Etterpå skammet jeg meg over det, og så tenkte jeg på det igjen, sent på kvelden, med samboeren sovende ved siden av meg og hunden nederst i sengen.

Det har vært fire ganger nå. Alltid mens hun er offshore, alltid på dagtid, alltid hos meg fordi jeg ikke klarer tanken på å være i deres seng. Men jeg har begynt å høre ham gjennom veggen igjen, og det er verre nå. Jeg hører ham når hun er hjemme. Jeg hører dem. Han vil ha mer, sier han. Han vil komme over om kvelden når samboeren min sover. Jeg sa nei så fort at han skvatt. Og jeg ligger ved siden av samboeren min og kjenner at jeg er inne i noe som er for nært, for tett, for mye i samme hekk.

En kvinne på jobben nevnte en gang, halvt på spøk, at det fantes sider for dating for gifte og folk i faste forhold, folk som ville ha noe på siden uten drama. Jeg lo den gangen. Jeg ler ikke nå. For jeg har skjønt noe om meg selv denne våren, og det går ikke over. Jeg vil bare ikke ha det tretti centimeter fra fellesveggen. Jeg har sett på hvilke byer som ligger i nærheten, Stavanger, Bryne, langt nok unna til at ingen deler hekk med noen. Jeg vil ha det et annet sted, med noen ekte, noen som ikke låner drillen vår.