Fire uker på, fire uker av

Kari, 42 · Ålesund

Kalenderen ligger på telefonen min under et navn som ser ut som en treningsapp. Grønne dager: Rune er offshore. Blå dager: Marius' kone er på seminar, i Bergen, i Stavanger, hvor som helst der prosjektlederne hennes sender henne. De dagene som er både grønne og blå, er våre. Denne måneden er det elleve av dem. I morgen klokka 14 lander helikopteret på Vigra, og Rune kommer hjem med sekken sin, solbrun av vind, og da er kalenderen hvit i fire uker.

Jeg skal fortelle om i kveld. Men først må jeg fortelle hvordan det begynte, fordi jeg vet hvordan det høres ut.

Rune har jobbet i Nordsjøen i femten år. Fire uker på, fire uker av. Alle i Ålesund kjenner rytmen. Kona hjemme med huset på Hessa, mannen på plattform, og så fire uker der han skal ta igjen alt, sove, fikse båten, være pappa til barna som nå er flyttet ut. Jeg var 27 da vi giftet oss og syntes det var romantisk. Nå er jeg 42, og jeg har regnet ut at jeg har vært alene halve ekteskapet. Ikke ulykkelig. Alene.

Jeg fant siden på et tidspunkt jeg ikke er stolt av, en søndagskveld i februar med vin og regn som pisket mot vinduene. Dating for gifte, sto det, og jeg lo først. Så leste jeg profilene. De var ikke som jeg trodde. Ikke bare menn som ville ha noe raskt. Folk som meg. Folk som skrev «jeg elsker kona mi, men hun er aldri hjemme». Jeg skrev nesten det samme. «Mannen min er halve året på havet. Jeg vil ikke skilles. Jeg vil ha noen å være våken med.»

Marius svarte etter to dager. Han bodde på Aspøya, i en av jugendgårdene med tårn og buede vinduer, og kona hans var konsulent med tre reisedøgn i uka. Vi møttes første gang på en kafé ved Brosundet, midt på dagen, som to som skulle diskutere en leilighet. Han var 45, høy, litt nervøs, med et smil han prøvde å holde igjen. Vi snakket i to timer. Ikke om sex. Om regler. Aldri hjemme hos noen av oss. Aldri meldinger etter klokka 22. Aldri i Ålesund sentrum der noen kunne se oss. Og kalenderen. Alltid kalenderen.

Første gang var på et lite hotell i Brattvåg, en halvtime unna, en tirsdag i mars. Jeg husker at jeg kjørte forbi Vigra og så helikopteret lette og tenkte at Rune var der oppe et sted, på vei ut, og at jeg var på vei et annet sted. Marius ventet på rommet. Vi var klønete i tjue minutter og så var vi det ikke. Han hadde en måte å ta på meg på, undersøkende, som om han faktisk lurte på hva jeg likte og ikke bare hva han hadde lært på noen andre. Jeg viste ham. Jeg ble overrasket over hvor lett det var å vise ham, jeg som knapt hadde snakket høyt om noe slikt på femten år. Da han lå over meg og jeg kjente ham dypt inne, holdt jeg blikket hans og tenkte helt klart: dette har jeg savnet. Ikke ham. Dette. Å bli sett.

Siden har det vært elleve dager i måneden, mer eller mindre. Vi har gått på Aksla i regnvær fordi ingen går på Aksla i regnvær. Vi har kjørt ut til Alnes og sett på fyret og hatt sex i bilen som tenåringer, med regnet på ruta og fjorden grå utenfor. Vi har hatt et hotellrom i Molde og et i Volda. Aldri det samme stedet to ganger. Han kjenner kroppen min nå. Han vet at jeg må ha munnen hans lenge før noe annet, og at jeg kommer hardest når han holder håndleddene mine fast og snakker lavt til meg. Jeg vet at han liker at jeg er den som bestemmer tempoet, at jeg sitter på ham og lar det ta tid. Vi har blitt gode på hverandre. Det er både det fine og det farlige.

Andre gangen vi møttes, i april, sa han noe jeg fortsatt tenker på. Vi lå på et hotellrom i Molde med utsikt mot Romsdalsalpene, og han sa: «Jeg hadde glemt at jeg var en kropp.» Jeg visste nøyaktig hva han mente. Når du er gift med noen som er borte halve tiden, blir du en funksjon. Du er den som holder huset, som ringer rørleggeren, som sender bilder av barnebarna til plattformen. Du er ikke en kvinne noen står og ser på når hun kler av seg. Marius sto og så på meg. Hver gang. Han ba meg gjøre det sakte, og jeg gjorde det, og jeg kjente hvordan noe i meg rettet seg opp. Det er ikke sex jeg har manglet i femten år. Det er å bli sett på. Sexen kom bare med på kjøpet, og den var god, og den ble bedre, og jeg sluttet å telle hvor mange ganger jeg kom fordi det ikke var poenget lenger.

Og så er det i kveld. Siste blå-grønne dag. Marius' kone kommer hjem fra Oslo i morgen tidlig, Rune lander klokka 14. Vi har fjorten timer, og vi har brukt fire av dem på et hotell på Sula med utsikt mot havet, og nå ligger jeg her i bilen på parkeringsplassen på Hessa og skriver dette før jeg går inn i mitt eget hus.

I kveld var annerledes. Ikke i det vi gjorde, men i stillheten etterpå. Han lå med hånden på magen min og sa: «Fire uker.» Jeg sa: «Fire uker.» Ingen av oss sa noe mer. Vi vet begge at det er slik det er. Vi vet også at fire uker er lang tid, og at Rune kommer til å ligge ved siden av meg i vår seng, og at jeg kommer til å ligge med ham, mannen min, og at det kommer til å være greit. Kanskje til og med bedre enn før, fordi jeg husker hva kroppen min er til.

Det jeg ikke sa til Marius, er at jeg har begynt å bli redd. Ikke for å bli tatt. Vi er for nøye til det. Jeg er redd for å begynne å telle dager på en annen måte. Å grue meg til de hvite dagene i stedet for å glede meg til de grønne. Å glemme at avtalen var «noen å være våken med», ikke noen å våkne opp til.

Nå må jeg dusje. Jeg må vaske ut lukten av ham fra håret, sette hans skjorte i posen jeg kaster i containeren ved Moa, slette dagens meldinger, sjekke at kalenderen er «treningsappen» igjen. Legge Runes favorittkaffe fremst i skapet. I morgen kjører jeg til Vigra og står ved gjerdet og ser helikopteret komme inn over fjorden, og jeg kommer til å bli glad for å se ham. Det er sant. Alt dette er sant samtidig.

Om fire uker vet jeg ikke om Marius fortsatt er der. Konas jobb kan endre seg. Han kan møte noen andre. Han kan bli lei av kalenderen. Og hvis det skjer, kommer jeg til å sørge i en uke, og så kommer jeg til å åpne siden igjen. Ikke fordi jeg trenger en mann. Jeg har en. Men fordi jeg nå vet at det finnes noen der ute som forstår rytmen, som ser en grønn dag og vet nøyaktig hva den betyr. En ekte person, diskret, i samme båt som meg. Ålesund er ikke stor. Men havet er det, og halve byen har noen der ute.