Mannen fra treningssenteret klokka seks

Cecilie, 47 · Bergen

Det regner. Selvfølgelig regner det, dette er Bergen, og klokka er fem over seks om morgenen, og jeg står på tredemølla i andre etasje på treningssenteret med utsikt over en parkeringsplass som glinser under lysstoffrørene. Jeg er førtisju år. Jeg har trent her hver morgen i fire år, ikke for å bli tynn, den kampen ga jeg opp med glede for lenge siden, men fordi det er den eneste timen i døgnet som er min. Ingen barn som skal ha matpakke, ingen mann som spør hvor bilnøklene er. Bare meg, pusten min, og lyden av sålene mot beltet.

Og ham. Han kom i januar. Første dagen la jeg merke til ham fordi han valgte mølla ved siden av min selv om det var åtte ledige. Andre dagen la jeg merke til at han hadde grå stenk i skjegget og et blikk som ikke hoppet bort når det møtte mitt. Tredje dagen nikket han. Jeg nikket tilbake. Slik holdt vi på i tre måneder, mens vinteren gikk over i det som i Bergen kalles vår, altså regn med litt mer lys i. Nikk. Et halvt smil. En gang, i februar, rakte han meg en vannflaske jeg hadde mistet, og fingrene våre var borti hverandre, og jeg gikk hjem og var stille hele frokosten.

Mannen min trener på det samme senteret. Det er den detaljen jeg går rundt og bærer på. Han trener klokka fire på ettermiddagen, styrke, sammen med to kolleger, og han vet ikke at det finnes en mann på tredemølla klokka seks som ser på kona hans som om hun var noe han hadde lyst på. Det er ikke bare risikabelt, det er dumt. Jeg vet det. Men jeg slutter ikke å komme klokka seks, og det sier vel alt.

Det var han som spurte. En fredag i april, mens vi strakk ut ved vinduet. «Går du på Fløyen noen gang?» Jeg sa at jeg gjorde det, iblant, når det var opphold. «Det blir ikke opphold i morgen,» sa han. «Men jeg går uansett. Klokka ni fra Fløibanen.» Så tok han håndkleet sitt og gikk, og jeg sto igjen og visste at jeg kom til å være der.

Vi gikk opp i regn. Tett, mildt vestlandsregn som ikke faller, det bare henger i lufta og legger seg på alt. Stien var mørk og våt og luktet gran, og vi snakket om ingenting, om jobb, om at han hadde flyttet fra Stavanger etter skilsmissen, om at jeg hadde bodd i Bergen hele livet og aldri lært å like det. Vi lo mye. Jeg hadde glemt hvor mye jeg ler når noen faktisk hører etter. På toppen sto vi under taket ved utsiktspunktet og så ned på byen, på Bryggen med de skjeve husene sine som små fargeflekker i tåka, på Vågen, på fjorden som forsvant i grått. Han sto tett inntil meg, ikke for tett, akkurat nok til at jeg kjente varmen fra jakka hans.

«Jeg bor på Nordnes,» sa han. «Hvis du vil tørke.» Jeg tenkte på mannen min, som var på hyttetur med brødrene sine, og på barna, som var hos foreldrene mine, og på at jeg var førtisju år og hadde lår som ikke hadde sett dagslys uten strømpebukse på ti år, og på blikket hans på tredemølla. Jeg sa ja. Vi tok banen ned. Han holdt ikke hånden min. Han sto bak meg i den fulle vogna med turistene, og jeg kjente ham mot ryggen hele veien ned.

Leiligheten hans lå i tredje etasje i et gammelt trehus med utsikt mot Byfjorden, og det var kaldt der inne fordi han hadde glemt å skru opp varmen. Han hentet et håndkle fra badet, et stort, grått et som luktet nyvasket, og satte på kaffe uten å spørre om jeg ville ha. Jeg tørket håret, og da jeg så opp, sto han og så på meg, og jeg sa: «Jeg er ikke trettifem.» Han sa: «Jeg vet det. Det var derfor jeg valgte mølla ved siden av deg.» Jeg vet ikke om det var sant. Det spilte ingen rolle. Jeg dro genseren over hodet selv, og så sports-BH-en, og sto der i det grå lyset fra vinduet med brystene mine som ikke sitter der de satt for tjue år siden, og magen min som har båret tre barn, og lot ham se.

Han så lenge. Så kom han bort og la begge hendene på hoftene mine, og kysset meg som om vi hadde all tid i verden. Vi hadde ikke det. Men det kjentes sånn. Han kledde av meg resten, langsomt, på kne foran meg for å få av de våte buksene, og han kysset innsiden av låret mitt mens han gjorde det, og jeg holdt meg i bokhylla hans for ikke å falle.

Senga hans var bred og sto inntil vinduet, og regnet slo mot ruta hele tiden. Jeg la meg over ham. Det var mitt valg. Jeg ville se ansiktet hans, og jeg ville bestemme tempoet, og jeg ville at han skulle se meg ovenfra, akkurat sånn som jeg er. Han holdt om brystene mine og sa navnet mitt, ikke høyt, og jeg beveget meg sakte, og kjente hvordan kroppen min husket noe den hadde lagt bort. Jeg tenkte ikke på mannen min. Jeg tenkte ikke på noe. Da jeg kom, bøyde jeg meg ned over ham og bet ham i skulderen, og han lo, og så snudde han oss rundt og tok meg hardt og fort til han også var ferdig, med pannen mot panna mi og pusten som en av oss på tredemølla i den siste bakken.

Etterpå lå vi og hørte på regnet. Han spurte ikke om noe. Jeg fortalte ikke noe. Det er kanskje det jeg satte mest pris på. Jeg hadde lest om dating for gifte på nettet, sider med råd om hvordan man holder ting adskilt, og alt hadde virket så kaldt og planlagt. Dette var ikke kaldt. Men det var adskilt. Jeg kledde på meg de fuktige klærne, og han fulgte meg til døra, og vi kysset i gangen som to voksne som visste at de ikke kom til å snakke om dette på tredemølla.

Jeg gikk hjem over Nordnes, forbi akvariet, langs Nøstet med de gamle sjøbodene, og regnet hadde endelig sluttet. Byen luktet vått og salt. På Torgallmenningen kjøpte jeg blomster til huset, gule tulipaner, og jeg tenkte at hvis mannen min spurte hvorfor jeg var så glad, så skulle jeg si at jeg hadde gått på Fløyen, og det ville til og med være sant.

Mandag klokka seks sto han på mølla ved siden av min. Han nikket. Jeg nikket. Vi løp i førti minutter uten å si et ord, side om side, med parkeringsplassen som glinset der ute akkurat som alle andre morgener, og da han tok håndkleet og gikk, smilte han akkurat litt lenger enn før. Klokka fire samme dag trente mannen min på benkpress tre meter fra der jeg hadde stått og tørket håret mitt. Han kom hjem og spurte hva vi skulle ha til middag.

Jeg vet ikke hva dette blir. Kanskje ingenting. Kanskje bare et nikk klokka seks resten av året. Men jeg vet at jeg vil ha mer av det jeg kjente i det kalde rommet på Nordnes, med regnet på ruta og en mann som så på meg som om førtisju var et tall han likte. Ikke nødvendigvis ham. Men noen. Noen som er ekte, som forstår at det må være stille, og som velger mølla ved siden av min selv om det er åtte ledige.