Reglene vi satte, og den jeg brøt

Anette, 36 · Oslo

«Regel én,» sa han og skrev på servietten med hotellpennen. «Ingen etternavn. Aldri. Jeg vil ikke kunne google deg, og du skal ikke kunne google meg.» Vi satt ytterst på Aker Brygge en torsdag i mars, med Oslofjorden grå og blank foran oss og kaffekopper vi ikke rørte. «Regel to. Ingen meldinger etter klokka ni om kvelden. Da er vi hjemme. Da finnes vi ikke for hverandre.» Jeg nikket. «Regel tre?» spurte jeg. Han så opp. «Aldri det samme hotellet to ganger. Ingen resepsjonist som begynner å kjenne oss igjen.»

Jeg skrev under. Ikke bokstavelig talt, men jeg tok servietten, brettet den og la den i lommeboka bak førerkortet, der den ligger fortsatt. Jeg heter Anette. Jeg er trettiseks år og har vært gift i sju. Jeg fant ham på en side for dating for gifte, en av de seriøse, der man ikke laster opp ansiktsbilder og der de fleste skriver like nøkternt som han gjorde: gift, ingen planer om å endre det, søker det samme. Det var akkurat den nøkternheten jeg ville ha. Jeg var ferdig med å lengte. Jeg ville ha noe som var praktisk. Mannen min er en god mann, en som husker bursdager og skifter dekk i tide, og jeg hadde ingen planer om å miste ham. Jeg ville bare ha noe ved siden av, noe som var mitt, som ikke trengte å bety noe for noen andre.

Første gang var på Tjuvholmen. Et av de nye hotellene med glassvegger mot fjorden og kunst i lobbyen som ingen ser på. Han hadde booket i sitt fornavn, Jonas, og bare det, og jeg gikk opp alene mens han ventet ti minutter i baren. Det var mars og lyst ute fortsatt, og jeg sto ved vinduet i rommet og så på Astrup Fearnley-museet som lå der med seglet sitt av glass, og tenkte at jeg var i ferd med å gjøre noe jeg aldri kunne fortelle noen. Så banket det, og jeg glemte alt jeg tenkte.

Han var forsiktig den første gangen. Nesten for forsiktig. Han spurte om alt, om han kunne ta av meg kjolen, om han kunne kysse meg der, og jeg svarte ja og ja og ja og til slutt sa jeg «slutt å spørre», og da sluttet han. Vi hadde to timer. Vi brukte alle. Han hadde hender som visste hva de gjorde, og en munn som var enda flinkere, og jeg lå på det store hotellsengeteppet med kjolen halvveis av og byen under oss og kom to ganger før han i det hele tatt hadde tatt av seg skjorta. Etterpå lo vi av det. Vi lo mye, den første gangen. Det var ikke i reglene, men det var heller ikke forbudt. Da jeg gikk, tok han ikke på meg i døra. Han sto ved vinduet med ryggen til, som avtalt, og jeg gikk ned trappene og ut på brygga og kjøpte en is jeg ikke hadde lyst på, bare for å ha noe å holde i.

April: et hotell på Grünerløkka, gammelt, med knirkende gulv og et rom mot bakgården der noen holdt på å grille. Mai: et forretningshotell ved Oslo S, anonymt, brunt, perfekt. Juni: et lite boutiquehotell på Frogner der jeg gikk inn bakveien fordi jeg så en kollega av mannen min på fortauet utenfor. Vi hadde et system. Han skrev «torsdag?» tirsdag morgen. Jeg svarte med et klokkeslett. Han svarte med en adresse. Ingenting mer. Meldingene ble slettet før jeg gikk av T-banen på Majorstuen på vei hjem.

Og det fungerte. Det er det jeg vil at noen skal forstå. Det fungerte. Jeg gikk hjem til mannen min med kroppen full av en annen mann og var snillere mot ham enn på flere år. Jeg lagde middag. Jeg lo av vitsene hans. Jeg sov godt. Sidesprang høres ut som et fall, men for meg var det motsatt, det var som å få tilbake balansen. Jonas var det samme for meg som treningsstudio eller terapi er for andre. En time i uka der jeg fikk være noe annet enn snill.

Sex med ham ble bedre for hver gang, fordi vi ikke trengte å bry oss om noe. Han visste at jeg likte å bli holdt fast i håndleddene. Jeg visste at han likte å se på meg ovenfra, at han ble stille og konsentrert når han kom nær. Vi snakket om det, rett ut, uten flauhet, på en måte jeg aldri hadde klart med mannen min. «Hardere,» sa jeg på Frogner, og han svarte, og hodegjerdet slo i veggen og jeg måtte bite i puta. Ingen etternavn, ingen kvelder, ingen gjentakelser. Bare kropper og hotellrom og et slettet meldingsfelt. Jeg visste ikke hvor han bodde. Jeg visste ikke hva kona hans het eller hva han jobbet med. Jeg visste hvordan han pustet når han holdt igjen, og det var mer enn nok.

Det var i juli det skjedde. Mannen min var på jobbreise i tre dager. Barna var hos svigermor. Huset var stille på en måte som gjorde meg rastløs, og klokka ble ni, og ti, og halv elleve, og jeg satt i stua med et glass vin og telefonen i hånden. Jeg visste hva klokka var. Jeg visste hva regelen sa. Jeg skrev: «Er du våken?» Så så jeg på meldingen i tjue sekunder, og så trykket jeg send.

Han svarte ikke. Ikke den kvelden, ikke fredag morgen, ikke tirsdag. Torsdagen kom uten noe «torsdag?». Jeg sto på perrongen på Nationaltheatret og så tre T-baner gå forbi uten å gå på noen av dem, med telefonen i hånden og en tom innboks som ble tommere for hver bane. Jeg forsto at han hadde gjort akkurat det vi hadde blitt enige om. Jeg hadde brutt en regel, og reglene var det eneste som fantes mellom oss. Uten dem var det ingenting. Ingen etternavn å lete etter. Ingen adresse. En mann som het Jonas, kanskje, og som bodde et sted i Oslo, kanskje.

Jeg ble sint først. Så lettet. Så, etter en uke, noe jeg ikke hadde regnet med: trist. Ikke fordi jeg savnet ham, ikke egentlig. Jeg savnet ikke Jonas, jeg kjente ham ikke. Jeg savnet det jeg hadde vært i de rommene. Kvinnen som sa «hardere» og «slutt å spørre» og gikk ut bakdøra på Frogner med håret i uorden og hodet klart. Hun var borte, og det var jeg som hadde sendt henne bort med en melding klokka halv elleve.

Servietten ligger fortsatt bak førerkortet. Jeg tar den fram av og til, på T-banen, og ser på håndskriften hans. Tre regler. Jeg forstår dem bedre nå enn jeg gjorde i mars. De var ikke kalde. De var det som gjorde det trygt, for ham, for meg, for de to andre menneskene som aldri kommer til å vite noe. Jeg brøt regel to fordi jeg ville ha noe reglene ikke kunne gi meg, og det var ikke Jonas' feil.

Nå er det september. Mannen min og jeg har vært på Tjuvholmen og spist middag, og jeg satt med ryggen til hotellet og klarte å være til stede likevel. Jeg har ikke logget inn på siden siden juli. Men jeg har ikke slettet profilen heller. Jeg tror jeg kommer til å gjøre det igjen. Ikke med de samme reglene, kanskje, eller kanskje med akkurat de samme. Men med noen som forstår at det å holde seg til dem er den eneste måten dette kan være ekte på. Diskret, i dagslys, på et hotell jeg aldri har vært på før. Og denne gangen skal jeg legge telefonen fra meg klokka ni.