Nitti minutter på Solsiden

Ingrid, 39 · Trondheim

Klokka er 11.52 når jeg drar adgangskortet gjennom leseren og går ut porten. Nitti minutter. Det er det jeg har. Jeg har regnet på det hele formiddagen, sittet i møter og latt tallene rulle bak øynene: sju minutter å gå til Solsiden, femten tilbake hvis jeg går rolig, ti hvis jeg nesten løper. Da gjenstår det litt over en time. En time med en mann jeg aldri har møtt, på et hotellrom jeg aldri har sett, midt på en helt vanlig tirsdag i Trondheim.

Jeg heter Ingrid, jeg er trettini år, og jeg har vært gift i tolv av dem. Det er ikke et dårlig ekteskap. Det er et stille ekteskap. Vi spiser middag klokka halv seks, vi ser på serier, vi sover rygg mot rygg. Da jeg lastet ned appen for tre uker siden, en app for dating for gifte, gjorde jeg det med den samme kjølige hånden jeg bruker når jeg signerer leveringsavtaler på jobb. Jeg trodde ikke jeg skulle gjøre noe med den. Jeg trodde jeg bare ville se.

Han het Marius i appen, og han var like konkret som meg. Gift, to barn, jobbet i et av de nye byggene nede ved Nidelva. Ingen klemmer, ingen hjerter, ingen lange meldinger om hvor ensom han var. Bare: «Jeg har mulighet på dagtid. Har du?» Jeg svarte ja før jeg rakk å tenke. Etterpå sto jeg på kjøkkenet og kokte pasta til mannen min og lurte på hvem det var som hadde skrevet det.

Nå går jeg over Bakke bru med vinden i ansiktet. Nidelva er brun og tung etter regnet, og Solsiden ligger der med de blanke fasadene sine og lunsjfolket som allerede har begynt å fylle uteserveringene under varmelampene. Jeg ser ned på skoene mine. Jeg valgte flate sko i dag, og jeg valgte dem av én grunn. Jeg ser på klokka. 11.58. Han har skrevet at rommet er i tredje etasje og at døra står ulåst. Jeg skal ikke innom resepsjonen. Jeg skal ikke bli sett.

Heisen er stille. Jeg står og ser på speilbildet mitt, den mørkeblå blusen, håret satt opp i en klype, halskjedet han ga meg da vi fikk datteren vår. Jeg tar av kjedet og legger det i lomma. Ikke fordi jeg tror noen bryr seg, men fordi jeg vil ha så lite som mulig av hjemme med meg inn i det rommet. Døra til 312 står på gløtt, akkurat som han sa. Jeg banker likevel, to ganger, som en idiot.

Han er høyere enn på bildene, og han har tatt av seg jakka og står i hvit skjorte med oppbrettede ermer. Rommet lukter av kaffe og nyvasket sengetøy. «Du kom,» sier han, og stemmen er lavere enn jeg hadde forestilt meg. «Jeg har åtti minutter,» sier jeg, og han ler, kort, og jeg ler også, og det er dét som gjør det mulig. At vi begge vet nøyaktig hva dette er. Ingen skal late som om det er noe annet. Ingen skal si noe de må huske etterpå.

Han kysser meg mens jeg fortsatt har jakka på. Munnen hans er varm og han smaker kaffe og noe søtt, og jeg kjenner hendene hans gli inn under blusen og legge seg flatt mot ryggen min, som om han bare vil kjenne at jeg er ekte. Jeg trekker skjorta ut av buksa hans og drar den over hodet uten å kneppe opp knappene, og han hjelper til, og så står vi der, en mann og en kvinne som begge har noen andre, og jeg kjenner på magen hans at han er nervøs, og det gjør meg roligere enn noe annet kunne gjort.

Vi tar oss ikke tid. Vi har ikke tid. Blusen min ender på stolen, buksa på gulvet, og jeg ligger på ryggen på den stive hotellsenga med gardinene trukket for og lyden av byen der ute, en trikk et sted, en varebil som rygger. Han kysser meg nedover magen, og jeg lukker øynene, og for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, er jeg ikke noens kone eller noens mor eller noens avdelingsleder. Jeg er bare en kropp som blir tatt på alvor. Tunga hans er tålmodig, langt mer tålmodig enn klokka, og jeg tar tak i sengetøyet og gir slipp med en lyd jeg ikke visste at jeg hadde i meg.

Da han kommer inn i meg, er det jeg som ber om det. Jeg sier det høyt, helt tydelig, og han holder blikket mitt hele tiden, og det er så intenst at jeg må se bort, se opp i taket, se på den lille røykvarsleren som blinker rødt hvert tiende sekund. Han er langsom først, så ikke. Jeg legger beina rundt ham og trekker ham nærmere, og hodegjerdet slår i veggen, en gang, to ganger, og jeg tenker at noen i 311 kanskje hører det, og jeg oppdager at jeg ikke bryr meg. Jeg kommer før ham, høyt og skamløst, og han følger etter med ansiktet gjemt i halsgropa mi.

Etterpå ligger vi ti minutter. Jeg ser på klokka på nattbordet. 12.41. Han stryker meg over hofta og sier ingenting, og jeg er så takknemlig for at han ikke sier noe. Ikke «det var deilig». Ikke «vi må gjøre dette igjen». Bare hånden hans, og pusten hans, og gardinen som beveger seg litt i trekken fra ventilasjonen.

Dusjen er det farligste av alt. Jeg står under det varme vannet og tenker at håret mitt kommer til å være vått når jeg kommer tilbake. Vått hår klokka ett en tirsdag. Jeg kan si at jeg gikk en tur langs elva og det begynte å regne. Det regner alltid i Trondheim, det er det fine med denne byen. Jeg tørker meg så godt jeg kan med det lille håndkleet, setter opp håret i klypa igjen, strammere denne gangen, og tar på kjedet. Halskjedet føles kaldere enn før.

Han sitter på sengekanten i bare bukse når jeg kommer ut. «Samme tid neste uke?» spør han, ikke pågående, mer som et spørsmål om været. Jeg tar jakka og sier at jeg ikke vet. Det er sant. Jeg vet ikke. Jeg går ut døra, ned trappa i stedet for heisen, ut sidedøra mot Beddingen og inn i lunsjfolket som om jeg aldri har vært noe annet sted.

Over Gamle Bybro går jeg sakte, selv om jeg ikke har tid. Bakklandet ligger der med de fargede trehusene sine og syklistene som sklir forbi, og jeg kjenner at lårene mine er ømme og at jeg lukter hotellsåpe under min egen parfyme. Klokka 13.19 drar jeg adgangskortet gjennom leseren. Det piper grønt. Kollegaen min i resepsjonen ser opp og sier «Du er våt i håret», og jeg sier «Regnet tok meg ved elva», og hun nikker og ser ned igjen.

Jeg setter meg ved pulten. Skjermen våkner. Det ligger fjorten uleste e-poster der og en kalenderinnkalling til klokka to. Jeg åpner den første e-posten og leser den tre ganger uten å forstå et ord. Så tar jeg opp telefonen, ser på appen, og skriver ikke noe. Ikke enda. Men jeg kjenner allerede at det ikke var rommet jeg ville ha, og ikke egentlig Marius heller. Det var å bli sett, av noen som faktisk så. Og det, tenker jeg mens jeg lukker e-posten og åpner den neste, det kan jeg finne igjen. Diskret. På dagtid. Med noen som er ekte.