Mannen i vogn fire

Maren, 35 · Moss

«Du sitter alltid her.»

Det var det første han sa til meg, etter seks uker med blikk. Toget 07.12 fra Moss stasjon, vogn fire, plassen ved vinduet på høyre side der man ser Jeløy gli forbi og Kanalen åpne seg mot fjorden før tunnelen sluker alt. Jeg svarte at jeg var et vanedyr. Han sa at han også var det, og at han hadde lagt merke til at jeg alltid leste de siste sidene i boka først. Jeg rødmet. Jeg er 35 år og rødmet på et tog full av folk med matpakke og hodetelefoner.

Jeg har bodd med Espen i ni år. Vi har rekkehus ved Jeløy, en katt, en felles konto, ferier på samme sted i Kroatia hvert år. Vi har aldri giftet oss. Det har alltid vært noe vi «skulle gjøre», som å legge om taket. Vennene våre tror vi er det stabile paret. Det er vi vel også. Stabil som en parkert bil.

Han het Jonas, viste det seg, jobbet med noe i Bjørvika jeg aldri helt forsto, bodde i en leilighet rett ved stasjonen i Moss fordi han hadde flyttet fra Oslo etter skilsmissen. Han var på min alder, kanskje litt eldre, med den typen rolige hender som ikke fikler med telefonen. Etter den første samtalen satte han seg ved siden av meg hver dag. Vi snakket om Moss, om at byen var i ferd med å bli noe annet enn den hadde vært, om det nye stasjonsområdet, om Momentum og kunstnerne på Verket. Vi snakket aldri om Espen. Det var mitt valg. Jeg nevnte ham ikke, og Jonas spurte ikke, og fraværet av det navnet ble etter hvert det mest ladde i hele samtalen.

Det er noe eget med et flørt som varer i uker. Det bygger seg opp i lag. Først var det albuen hans mot min på armlenet. Så var det at han holdt igjen døra og hånden hans lå litt for lenge på ryggen min. Så var det fredagen han fikk meg med på fergen til Horten «bare for å se hva som er der», og vi sto på dekk i vinden over Oslofjorden, og han knappet igjen jakka mi fordi jeg frøs, og jeg tenkte at hvis han hadde kysset meg da, hadde jeg latt ham. Han gjorde det ikke. Han var klokere enn meg. Han lot meg gå hjem til Espen med det kysset ugjort, så jeg måtte bære det med meg hele helga.

Den helga var den lengste jeg har hatt. Espen ville pusse opp badet og dro meg med på Byggmakker på lørdag, og jeg gikk mellom hyllene med fliser og tenkte på vinden på fergedekket. Søndag gikk vi tur langs Kanalen og over til Jeløy, forbi galleriet, forbi husene med utsikt mot Bastøy, og han snakket om at vi burde kjøpe kajakk til sommeren. Jeg sa «mm». Jeg sa «mm» til alt. På kvelden ville han ha sex, og jeg lot ham, og det var som det alltid er, rolig og greit og ferdig på et kvarter, og etterpå lå jeg våken og skammet meg over at det var Jonas jeg hadde tenkt på. Ikke fordi jeg hadde tenkt på ham. Fordi jeg måtte tenke på noen andre for å kjenne noe som helst. Det var da jeg forsto at det ikke var en flørt lenger. Det var et hull i gulvet, og jeg sto og så ned i det.

Jeg begynte å lese på nettet. Dating for gifte, dating for folk i faste forhold, alle disse sidene fulle av folk som meg. Jeg registrerte meg ikke. Jeg trengte ikke. Jeg hadde ham jo allerede, i vogn fire, hver morgen, uten at noe hadde skjedd. Men å lese om de andre gjorde noe med skammen min. Den ble mindre. Den ble til noe jeg kunne holde i hånden og se på.

Fredagen det skjedde, tok jeg på meg den grønne kjolen jeg ellers sparer til jul. Espen så det ikke engang. Han sa «ha en fin dag» med ryggen til, og jeg kjente et stikk av noe som ikke var dårlig samvittighet, men snarere sorg. På stasjonen sto Jonas med to kaffekopper. Toget kom inn på perrongen, dørene åpnet seg, folk strømmet på. Jeg ble stående. Han så på meg. «Jeg tror jeg mistet toget», sa jeg. Han så på klokka, så på meg, så på det som sto i ansiktet mitt. «Jeg bor to minutter herfra», sa han.

Leiligheten var liten og lys, med utsikt mot sporene og et hjørne av fjorden. Jeg husker at jeg sto ved vinduet og så toget mitt forsvinne sørover, og at han kom bakfra og la hendene på hoftene mine og ventet. Bare ventet. Jeg snudde meg, og da kysset jeg ham først. Seks uker med spenning på tre sekunder. Det var ikke forsiktig. Jeg dro ham i skjorta, han fikk kjolen opp over hodet på meg, og vi kom oss aldri til soverommet. Sofaen, gulvet, teppet som skled. Han var sulten på meg på en måte jeg hadde glemt at noen kunne være, og jeg var sulten tilbake. Jeg satt over ham med ansiktet hans mellom brystene mine og styrte alt selv, langsomt, til han ba meg om å slutte å drille ham. Så la han meg på ryggen og var ikke langsom i det hele tatt.

Jeg ringte jobben og sa jeg var forkjølet. Jeg ble hos ham til klokka to. Vi lå i senga hans og hørte togene gå, og hver gang et tog gikk, tenkte jeg: nå kunne jeg ha vært på det. Og hver gang var jeg glad jeg ikke var det.

Han lagde omelett til meg klokka elleve. Jeg satt i skjorta hans ved kjøkkenbordet og så ned på perrongen der jeg hadde stått hver morgen i fire år, og det var som å se seg selv fra utsiden. Den lille kvinnen med bok og kaffe. Han spurte om jeg hadde det bra. Jeg sa at jeg ikke visste, og det var den første ærlige tingen jeg hadde sagt til en mann på veldig lenge. Vi gikk til sengs igjen etterpå, roligere denne gangen, og han tok seg tid på en måte jeg hadde glemt fantes. Jeg husker at jeg gråt litt, uten at det var trist.

Nå er det november. Vi tar fortsatt samme tog, men vi sitter ikke sammen lenger. Det er for farlig. Moss er liten, og noen i vogn fire kjenner noen som kjenner Espen. I stedet møtes vi på fredager. Jeg «mister toget» annenhver uke. Jeg har en ekstra tannbørste hos ham, og han har ikke sagt noe om det, og jeg har ikke sagt noe om det.

Espen merker ingenting. Det er det verste. Ikke at jeg lyver, men at løgnen er så lett, at ni år ikke har gitt ham noen antenner for meg. Jeg vet ikke hva som skjer med oss. Jeg vet ikke hva som skjer med Jonas heller. Han er skilt, han er fri, og en dag kommer han til å ville ha mer enn fredager. Jeg kan ikke gi ham det. Ikke ennå. Kanskje aldri.

Men jeg har lært noe om meg selv på det toget. Jeg er ikke en parkert bil. Jeg kan kjøre. Og hvis det med Jonas tar slutt, som det sikkert gjør, kommer jeg ikke til å gå tilbake til å være usynlig i vogn fire. Da kommer jeg til å lete etter det igjen, men på en måte der ingen kjenner noen som kjenner noen. En som er i samme situasjon som meg. En som forstår at fredager er nok, og at det som skjer på fredager, blir på fredager. Jeg har lest nok profiler til å vite at han finnes. Jeg må bare tørre å skrive min egen.