Onsdag klokka tre

Elin, 38 · Drammen

Klokka er 14.52 og jeg står i resepsjonen og venter på nøkkelkortet, og kvinnen bak disken ser ikke opp lenger. Hun vet. Selvfølgelig vet hun. Åtte måneder med onsdager, samme rom hvis det er ledig, samme kvinne som kommer alene et kvarter før mannen. Hun sier «hei igjen» og gir meg kortet og ser ned i skjermen sin, og den lille diskresjonen er kanskje det mest intime noen viser meg i løpet av uken.

Rommet vender mot Bragernes torg. Hvis jeg trekker gardinen litt til siden, ser jeg fontenen og folk som krysser plassen med handleposer, og kirkespiret bak. Jeg gjør det alltid, står der et minutt med kåpen fortsatt på, og ser på byen som ikke vet noe. Så tar jeg av meg ringen og legger den i den innerste lommen i vesken. Ikke fordi han ber om det. Fordi jeg ikke vil kjenne den mot huden hans.

Han kom inn i livet mitt gjennom en helt ordinær samtale i en kø på Vinmonopolet i februar. Jeg husker ikke hva vi sa. Jeg husker at han så på meg som om jeg var en kvinne og ikke noens mor, og at jeg gikk hjem og ikke klarte å slutte å tenke på det. Jeg fant ham igjen på et sted for dating for gifte som en venninne hadde nevnt en gang med lav stemme. Han var der også. Han hadde skrevet «onsdager» i profilen sin, og ingenting annet. Jeg forsto det som en invitasjon og et løfte samtidig.

Første gang vi møttes på hotellet, sto jeg ti minutter utenfor på torget og lot som om jeg ventet på noen. Jeg hadde lest om andre kvinner som gjorde dette, hvordan de beskrev det som å gå inn i et annet liv, men for meg var det mer som å gå inn gjennom et lite sidevindu i mitt eget. Jeg hadde levert ungene, jeg hadde et møte klokka ett som jeg hadde flyttet, og jeg hadde en time og et kvarter der ingen visste hvor jeg var. Det var det som skremte meg mest den første gangen. Ikke ham. Timen som ikke tilhørte noen.

Han banker to ganger, alltid. Jeg åpner og han lukter kaldt av byluft og noe varmt under. Vi snakker ikke først. Det gjorde vi de første gangene, nervøse kopper te fra den lille maskinen, høflige spørsmål. Nå tar han jakken av meg og legger meg på sengen med kjolen fortsatt på, og jeg kjenner vekten av ham og lukker øynene og lar Drammen forsvinne. Vi har lært hverandre. Han vet at jeg vil ha munnen hans på halsen lenge før han rører noe annet. Jeg vet at han blir helt stille når jeg tar ham i hånden, som om han holder pusten for ikke å skremme meg.

Jeg er ikke stille. Det er noe med det rommet, med å vite at ingen kjenner meg på den siden av veggen, som gjør at jeg slipper alt. Hjemme er jeg en som skrur ned lyden på alt. Her legger jeg hodet bakover og lar det komme. Han liker det, jeg ser det i ansiktet hans når han ser opp fra mellom beina mine, den glansen i blikket. Når han endelig kommer inn i meg, gjør han det sakte, tomme for tomme, og jeg sier navnet hans og noe annet jeg ikke husker etterpå. Vi har halvannen time. Vi bruker dem. Han tar meg på ryggen, så med meg oppå, hendene hans på hoftene mine mens jeg ser ned på ansiktet hans, og til slutt stående mot vinduskarmen med gardinen trukket for, og jeg kjenner torget der ute som en varm hemmelighet mot lårene.

Det er ikke bare kroppen hans. Det er det at han ikke trenger noe av meg etterpå. Ingen matpakker, ingen kalender, ingen svigermor på søndag. I det rommet er jeg ikke en logistikkavdeling. Jeg er en kvinne som ligger på et hotellaken med solen i striper over magen og lar en mann se på henne. Jeg hadde glemt at det gikk an.

Etterpå ligger han med hodet på magen min, og det er da det farlige begynner. Ikke sexen. Denne delen. Han spør om ting. Om hvordan uken har vært. Om datteren min fortsatt sliter med å sove. Jeg svarer, og hver gang jeg svarer, vokser det noe mellom oss som ikke skulle vokse. Onsdag klokka tre var ment som et lukket rom. Nå kjenner jeg at rommet har begynt å lekke inn i tirsdagene og torsdagene også.

Jeg dusjer og kler på meg foran speilet mens han ligger i sengen og ser på. Han sa i forrige uke at han hadde lyst til å se meg om kvelden en gang. Bare en middag. Jeg lo det bort. Men jeg hørte det på stemmen hans at han mente det, og jeg hørte det på min egen at jeg ikke ville si nei hardt nok. Det er den delen jeg ikke har kontroll over. Jeg begynte dette fordi jeg ville ha noe som var mitt. Ikke fordi jeg ville ha en mann til.

Klokka 16.35 går jeg over Ypsilon med håret fortsatt fuktig i nakken. Broen svaier alltid litt når det blåser, og jeg liker det, det er som om kroppen får lov til å være ustø et øyeblikk til før den må være mor igjen. Elva er brun og bred under meg. Noen ganger stopper jeg midt på og ser ned på strømmen og teller til tjue før jeg går videre. Jeg kjøper brød på Bragernes og noe til middag jeg ikke har bestemt ennå, og jeg tenker at jeg må huske å ikke lukte av hotellsåpe. Jeg har min egen lille flaske i vesken. Samme merke som hjemme. Man lærer slike ting.

Ungene kommer fra SFO og fotball klokka fem. Jeg står ved komfyren når de kommer inn, og eldste kaster sekken i gangen og spør hva vi skal ha, og jeg svarer, og alt er normalt. Mannen min kommer halv sju. Han kysser meg på kinnet. Jeg kjenner ikke skyld i det kysset. Jeg kjenner en slags sorg, tror jeg, over at det kysset ikke lenger er nok, og at det ikke er hans feil.

Det jeg ikke sier til noen, ikke engang til venninnen med den lave stemmen, er at onsdagene har begynt å skremme meg. Ikke fordi jeg er redd for å bli tatt. Fordi jeg begynner å vente på dem fra torsdag morgen. Fordi jeg tok meg selv i å tenke på ham da jeg sto ved bassengkanten i Drammensbadet med eldstemann, med familien rundt meg, og lurte på hva han gjorde akkurat da. Det var ikke avtalen. Avtalen var et rom med utsikt mot torget og en dør som gikk igjen bak meg.

Neste onsdag kommer jeg til å si at vi må ta en pause. Kanskje. Jeg har sagt det til meg selv i tre uker nå. Jeg kjenner ham så godt at jeg vet hvordan ansiktet hans kommer til å bli, og det er nettopp det som er problemet. Jeg skulle ha en elsker, ikke en som kjenner søvnrytmen til datteren min.

Så jeg har begynt å tenke på det på nytt. Det er ikke onsdagene jeg vil gi opp. Det er ikke rommet, ikke broen, ikke det ustøe øyeblikket over elva. Det er nærheten som har blitt for stor. Kanskje det finnes noen der ute som forstår hva en kvinne som meg trenger: noen ekte, noen som vet hva klokka tre betyr, og som lar døren gå igjen klokka halv fem uten å spørre om noe som helst.