Konferansen i Stavanger

Hanne, 44 · Stavanger

Jeg har hatt tre elskere i løpet av femten års ekteskap. Ingen av dem har visst om de andre, og mannen min har ikke visst om noen. Jeg sier ikke dette for å skryte. Jeg sier det for at du skal forstå at jeg vet hva jeg driver med. Jeg vet hvordan man velger, hvordan man avslutter, hvor grensene går. Jeg har aldri brutt den viktigste: aldri noen fra jobben. Så kom konferansen i Stavanger.

Tre dager på et konferansehotell nede ved Vågen, det store med glassfasaden som alle i bransjen kjenner. Oljemesser er alltid det samme: grå dresser, navneskilt, kaffe i papp, og en bar der alt som skjer i løpet av året skjer på tre kvelder. Jeg har vært på dem i tjue år. Jeg hadde tenkt å holde meg til rommet mitt og en bok.

Han het ikke noe spesielt. Han var en kollega på kontoret hjemme, avdelingen ved siden av min, en av dem man hilser på ved kaffemaskinen og bare vet tre ting om. Vi hadde aldri hatt en ordentlig samtale før vi satt ved siden av hverandre på flyet og han spurte hva jeg leste. Det var alt. Et spørsmål om en bok. Men jeg kjenner igjen det blikket, det som varer et halvt sekund for lenge, og jeg kjente at kroppen registrerte det før hodet hadde bestemt seg for å være uinteressert.

Jeg bør si noe om mannen min også, siden det er ham dette handler om, på en måte. Han er en god mann. Han er rolig og ryddig og reiser på jakt om høsten, og han har aldri, ikke én gang på femten år, spurt hvor jeg var. Jeg tror han ikke vil vite det. Jeg tror det er en avtale vi har uten å ha snakket om den. Elskerne mine har vært mitt bidrag til å holde det ekteskapet i live, og jeg mener det fullstendig alvorlig.

Den første kvelden var teammiddag på en restaurant i Fargegaten, i et av de rosa og turkise husene der det alltid er for høyt og for varmt. Vi satt tolv rundt et langbord. Han satt skrått overfor meg. Servitøren tente lys på bordet, og han så på meg gjennom flammen. Han sa nesten ingenting til meg gjennom hele måltidet, og det var det som var det farlige – jeg merket at jeg ventet på at han skulle se opp. Han gjorde det, akkurat ofte nok. Da sjefen bestilte en runde til, sa jeg at jeg var trøtt og skulle gå tilbake til hotellet. Han sa at han skulle gjøre det samme. Ingen rundt bordet reagerte. Det er den eneste fordelen med å være førtifire: ingen tror at du gjør sånt.

Vi gikk langs Vågen med båtene på den ene siden og de gamle sjøhusene på den andre. Vi snakket om ingenting. Ved hotelldøren tenkte jeg fortsatt at jeg skulle si god natt i lobbyen. Så sto vi i heisen. Han trykket på sin etasje. Jeg trykket ikke på min. Heisdørene lukket seg. Speilet viste en kvinne i en mørkeblå kjole som så ut som hun visste hva hun gjorde. Det var løgn, akkurat da. Han så på meg i speilet, og jeg så tilbake, og et sted mellom andre og femte etasje bestemte kroppen min noe som jeg fortsatt ikke helt har tilgitt den.

Jeg vet hva jeg vil. Det er det erfaring gir. Jeg dro ham inn på rommet og satte ham på sengekanten og sto foran ham og sa at det var regler. Ingen meldinger på jobb. Ingen blikk i møter. Ingenting som noen kan se. Han nikket som en mann som ville ha sagt ja til hva som helst. Jeg liker å bestemme. Jeg liker en mann som liker at jeg bestemmer. Så tok jeg av meg blusen.

Han var forsiktig først, for forsiktig, og jeg lærte ham fort. Jeg la hånden hans der jeg ville ha den og holdt den der. Jeg viste ham hvordan jeg ville bli kysset på lårene, langsomt, tett, med skjegget som skrapte. Han lærte. Menn på hans alder lærer fort når de får lov. Da jeg endelig lot ham legge meg ned, var jeg så våt at han pustet ut høyt, og jeg lo mot munnen hans. Han tok meg hardt til slutt, på den måten jeg liker når det har vært en lang, kjedelig dag med kaffe i papp: rett fram, dypt, med hendene mine holdt over hodet. Jeg kom med et skrik som jeg ikke brydde meg om noen hørte. Stavanger er en by der alle er fra et annet sted den uken.

Han ville sove. Jeg sendte ham til sitt eget rom klokka to. Det er regel nummer én: man våkner ikke med dem. Jeg lå alene i en for stor seng og hørte måkene og tenkte at jeg hadde brutt en av mine egne, og at det kom til å koste. Neste morgen så jeg ham i frokostsalen med en tallerken egg og et ansikt som prøvde å ikke se på meg. Jeg gikk forbi bordet uten å stoppe og satte meg med ryggen til ham og spiste en halv brødskive. Jeg så hvordan det såret ham. Jeg så også at det tente ham.

Dag to var vi på Forus hele dagen, i lokalene til en leverandør, og han satt i samme møte som meg i fire timer. Jeg noterte. Han noterte. Jeg kjente lukten av ham fra to stoler unna og måtte ta en pause og stå ved vinduet og se ut over parkeringsplassen og de flate industribyggene og tenke på noe helt annet. Om kvelden kom han til rommet mitt uten å spørre. Jeg slapp ham inn. Den gangen var det jeg som satt på ham, langsomt, i mørket med vinduet på gløtt og lyden av byen under, og jeg lot ham komme først bare for å se ansiktet hans miste kontrollen.

Den tredje kvelden var det avslutningsmiddag med hele bransjen, i en av de store salene med utsikt over Vågen, og han satt fire bord unna med ryggen til. Jeg satt ved siden av en direktør fra Bergen som fortalte om båten sin i førti minutter. Jeg nikket og smilte og kjente merkene etter hendene til kollegaen min på innsiden av lårene hver gang jeg flyttet meg på stolen. Etter middagen tok jeg heisen alene. Jeg trykket på min egen etasje. Det var det vanskeligste jeg gjorde den uken.

Nå er vi hjemme. Han sitter to glassvegger unna. Jeg ser ryggen hans hver dag når jeg går til printeren. Han holder reglene, det skal han ha. Ingen meldinger, ingen blikk. Men jeg ser hvordan han holder dem, og det er nesten verre. Det er en anstrengelse i det. Og jeg merker at jeg selv går til printeren litt oftere enn jeg trenger.

Dette er grunnen til at jeg aldri gjorde det med kolleger. Ikke frykten for å bli oppdaget – jeg er god på det. Det er nærheten. En elsker skal være et rom man går ut av, ikke en man må dele lunsjrom med. Jeg har lest om dating for gifte tidligere, uten å trenge det. Nå tror jeg at jeg trenger det. Jeg vet nøyaktig hva jeg kommer til å skrive i profilen: erfaren, diskret, gift, ingen forventninger utover et rom og en dør. Noen som ikke er på flyet mitt, ikke på mitt kontor, ikke i min by. En ekte mann i en annen postkode, som jeg kan møte på et hotell der ingen fra bransjen noen gang setter sine ben.