Tre uker med sagflis i håret

Solveig, 37 · Bodø

Lyden av sirkelsag klokka åtte om morgenen, og jeg som satt med hodetelefoner i stua og prøvde å høre hva sjefen sa på Teams. Slik startet det. Tre uker, hadde firmaet sagt. Rive det gamle kjøkkenet, nye skap, ny benkeplate, nye fliser. Vi hadde spart i to år. Anders, mannen min, jobber i et kontorbygg ved havna i Bodø sentrum og kunne ikke jobbe hjemmefra. Jeg kunne. Så det ble meg og snekkeren, åtte til fire, hver dag, i et hus der det luktet trestøv og kaffe.

Han het Tor. Førti, kanskje. Fra Fauske opprinnelig, hadde bodd i Bodø i tjue år, hadde dykket ved Saltstraumen og gått Rønvikfjellet «flere ganger enn han kunne telle». Han snakket ikke mye. Han jobbet, tok en kaffe klokka ti ved kjøkkenbenken som ikke lenger fantes, og spurte om jeg ville ha. Jeg begynte å vente på klokka ti.

Det er juni i Bodø. Sola går ikke ned. Den bare ruller langs horisonten over Landegode og kommer tilbake. Man sover dårlig og våkner rar. Man er hele tiden litt beruset av lyset. Jeg sier ikke dette som unnskyldning. Jeg sier det fordi det er sant, og fordi jeg tror det er en del av forklaringen. Anders sov med maske for øynene. Jeg lå våken og hørte Hurtigruten legge til klokka halv to om natta, og tenkte på hendene til en mann som satt på huk i kjøkkenet mitt og målte opp med blyant bak øret.

Første uke: ingenting. Kaffe, småprat, jeg viste ham hvor sikringsskapet var. Andre uke: jeg begynte å kle meg. Ikke mye. En bluse i stedet for genser. Håret ned. Han la merke til det, jeg så at han la merke til det, og han sa ingenting, noe som gjorde meg helt gal. Torsdag i andre uke sto jeg ved siden av ham mens han forklarte hvordan skuffene skulle gå, og skulderen hans var mot min, og han lot den være der mens han snakket, og jeg pustet inn lukten av sagflis og svette og noe som var bare ham.

Jeg leste om det på nettet den kvelden, mens Anders så på fotball. Jeg søkte på dating for gifte, leste noen historier, kjente meg igjen i altfor mange av dem. Kvinner som hadde alt og som likevel satt der klokka elleve om kvelden og ønsket seg noe de ikke kunne be om. Jeg lukket laptopen og gikk og la meg ved siden av mannen min og tenkte at jeg var bedre enn det. Jeg var ikke bedre enn det.

Fredag i andre uke tok jeg bilen til Saltstraumen etter jobb, alene, fordi jeg trengte å se på noe som var større enn meg. Strømmen gikk, malstrømmene sugde og spyttet, og folk sto på brua og filmet. Jeg sto der i vinden og tenkte at det er slik det er med meg også nå: noe trekker, og jeg kan ikke styre det, og det er det eneste jeg vet med sikkerhet. Anders sendte melding og spurte hvor jeg var. Jeg skrev «kjøretur». Han skrev «kos deg». Han er snill. Det er det verste. Han er snill og oppmerksom og han ser på meg med den samme roen som han ser på regnskapet på jobb, og jeg har ikke kjent noen se på meg med sult siden vi var nygifte. På vei hjem kjørte jeg forbi Tor. Han sto ved bilen sin utenfor Rema med to poser, og han løftet hånden, og jeg løftet hånden, og jeg kjørte forbi med hjertet oppe i halsen som om jeg var seksten.

Tredje uke, tirsdag. Klokka var halv to. Jeg hadde hatt et møte som ble avlyst og satt med en kopp te i stua, og han kom inn med benkeplaten. Den var tung, han var svett, det var sagflis i skjegget hans og i håret. Han spurte om jeg kunne holde den ene enden. Jeg gjorde det. Vi sto ansikt til ansikt over en eikeplate, og han sa: «Du er snill som hjelper meg.» Og jeg sa: «Jeg vil ikke bare hjelpe deg.» Det bare kom ut. Han satte ned platen. Veldig forsiktig, som om den var det eneste som kunne gå i stykker.

Vi hadde en time. Anders kunne ikke komme hjem før fem, men jeg hadde likevel et øye på klokka. Tor var ikke en mann som løp. Han tok tak i nakken min og kysset meg som om han hadde ventet like lenge som meg, og så løftet han meg opp på det som skulle bli kjøkkenøya, uten benkeplate, og dro buksa av meg der. Det var absurd og fantastisk. Sagflis under lårene mine. Sol inn gjennom vinduet uten gardin. Han hadde arbeidshender, grove, og han var forsiktig med dem på en måte som gjorde meg helt gal. Jeg dro ham til meg med beina og han var inne i meg før noen av oss hadde tenkt på soverommet, på senga, på noe som helst. Jeg var høylytt. Nabohuset er ti meter unna. Jeg brydde meg ikke.

Etterpå lå vi på stuegulvet med trestøv rundt oss, og jeg lo. Ikke av glede, ikke av skam, bare fordi det var så langt fra alt jeg hadde planlagt. Han strøk meg over ryggen og sa ingenting. Så reiste han seg, tok på seg buksa og gikk tilbake til benkeplaten. Klokka var halv tre. Han hadde et kjøkken å bli ferdig med.

Jeg satt på sofaen i tjue minutter og så på ham jobbe. Ryggen hans, skulderbladene under t-skjorta, hendene som visste nøyaktig hvor de skulle. Han snudde seg én gang og smilte, ikke stort, bare nok. Så gikk jeg tilbake til laptopen og svarte på tre e-poster som om ingenting hadde skjedd. Det er det som skremmer meg mest i ettertid: hvor lett det var å bare fortsette.

Sporene. Det er dem jeg husker best, mer enn selve akten. Jeg dusjet i tjue minutter og fant flis i håret likevel. Jeg støvsugde stua, noe jeg aldri gjør på en tirsdag, og Anders kommenterte det. Jeg sa at støvet var overalt. Sant. Jeg skiftet sengetøy, selv om vi ikke hadde vært i senga, fordi jeg trengte at noe var rent. Og lyset. Det gikk ikke ned. Klokka elleve om kvelden sto jeg ved vinduet og så på Landegode og tenkte at det ikke fantes noe sted å legge dette. Ingen natt å putte det i.

Vi gjorde det to ganger til den uka. Onsdag på badet, raskt, med døra låst mens en kollega av ham var på vei for å hente verktøy. Fredag, siste dagen, langsomt, i senga vår, og det angrer jeg på, ikke fordi det var dårlig, men fordi det var senga vår. Så var kjøkkenet ferdig. Anders kom hjem og sa «wow» og strøk over eikeplaten og sa at snekkeren hadde gjort en fantastisk jobb. Jeg nikket.

Det er august nå. Det er mørkt om natta igjen, endelig. Tor har ikke tatt kontakt, og jeg har ikke tatt kontakt, og jeg tror vi begge vet at det var kjøkkenet. Tre uker, en avgrenset tid, et rom som ikke fantes ennå. Men det jeg kjenner nå, når jeg lager middag på benkeplaten og husker hvordan den kom inn døra, er ikke skam. Det er sult. Jeg vil ha det igjen, men ordentlig denne gangen. Ikke en tilfeldig mann som skjer å være i huset. Noen jeg velger, som er i samme situasjon, som vet at det er på dagtid og bak lukkede dører og aldri i vår seng. Jeg har begynt å lese profilene igjen om kveldene. Denne gangen lukker jeg ikke laptopen.