Gjensyn på Brygga

Marianne, 46 · Tønsberg

Brygga i Tønsberg en kveld i juli lukter av solkrem, stekt fisk og diesel fra båtene som ligger tett i tett langs kaia. Musikken fra utestedene blander seg til én lang bassdur. Jeg var der med to venninner, en av de kveldene vi planlegger i månedsvis og som ender med at vi sitter og snakker om ungene uansett. Jeg hadde gått for å hente en runde til. Og der, ved baren, med ryggen mot meg og et halvfullt glass i hånden, sto en rygg jeg kjente igjen før jeg visste hvorfor.

Tjuefem år. Det er så lenge siden at jeg måtte regne etter. Vi var tjue og tjueen, en sommer og en høst, og så flyttet han til Trondheim for å studere og jeg ble igjen og gråt en uke og gikk videre. Jeg hadde ikke tenkt på ham på årevis. Men kroppen min tenkte på ham i samme sekund som han snudde seg. Det er noe ingen forteller deg om å bli førtiseks: at det finnes en tjueåring der inne som fortsatt vet nøyaktig hvordan en bestemt mann lukter.

Han sa navnet mitt. Jeg sa hans. Vi sto der med folk som presset seg forbi, og vi lo den latteren man ler når alt annet er for stort. Han bodde i Tønsberg igjen, viste det seg. Skilt, sa han først, så rettet han seg: separert, egentlig ikke, det var komplisert. Han bar ring. Jeg bar ring. Vi så begge på hverandres hender og sa ingenting om det.

Venninnene mine dro med taxi rundt midnatt. Jeg sa at jeg ville gå litt, at det var så fint vær. De så på meg, den ene av dem litt for lenge, men de sa ha det og kom hjem trygt. Han ventet nede ved gjestehavnen. Vi gikk langs vannet mot Nøtterøy-siden, forbi de store hvite båtene der folk satt på dekk med rødvin og lave stemmer. Han fortalte om årene i Trondheim, om jobben, om barna som var store nå. Jeg fortalte om mitt. Ekteskapet mitt er ikke dårlig. Jeg vil at det skal stå her: det er ikke dårlig. Det er bare veldig, veldig lenge siden noen så på meg slik han så på meg den kvelden.

Ved enden av kaia satte vi oss på en benk med ryggen mot Slottsfjellet og så på lysene fra Nøtterøy speile seg i sundet. Han spurte om jeg fortsatt sang. Jeg hadde ikke tenkt på det på tjue år, at jeg en gang sang. Jeg svarte at nei, det gjorde jeg ikke, og han sa at det var synd, og la hånden sin ved siden av min på benken, ikke oppå, bare ved siden av. Lillefingeren hans mot min. Jeg satt og så på de to hendene som om de tilhørte andre mennesker, to ringer som glitret i lyset fra en restaurant bak oss, og jeg flyttet ikke min.

Slottsfjellet lå mørkt over byen bak oss da han sa at han bodde like ved, i en av de nye blokkene med utsikt mot fjorden. Han sa det uten å legge noe i det. Jeg sa at jeg gjerne ville se utsikten. Vi visste begge hva vi sa.

Leiligheten var halvtom, sånn menn bor når de er midt i noe. Stuevinduet var én stor rute med hele Tønsbergfjorden i, blank og lysegrå av sommernatten, og et fyrlys som blinket langt ute. Vi sto der uten å skru på lyset. Han kom bak meg og la hendene på magen min, og jeg lente meg tilbake og kjente at jeg skalv. Ikke av nerver. Av gjenkjennelse. Munnen hans fant det stedet bak øret som han fant da jeg var tjue, og jeg måtte holde meg i vinduskarmen.

Vi tok oss tid. Det er forskjellen på tjue og førtiseks. Da var alt hastverk og rødmende kroppsdeler. Nå kledde han av meg langsomt foran vinduet, og jeg lot ham se, hele meg, magen som har båret to barn og brystene som har blitt tyngre, og han så på meg som om alt det var en gave. Han kysset meg over brystbenet og ned til navlen og la seg på kne. Jeg sto med hendene i håret hans og fjorden i øynene og kom med et støt som fikk knærne til å gi etter, og han holdt meg oppe.

Soverommet hans hadde madrass på gulvet og et laken som var kaldt mot ryggen. Han var tyngre enn før, bredere, mer stille i måten han beveget seg på. Da han gled inn i meg, sa han noe lavt jeg ikke hørte, og jeg dro ham ned og bet ham i skulderen. Vi fant en rytme som var vår, gammel og ny på samme tid. Jeg snudde ham på ryggen og red ham med hendene flate mot brystet hans, og han så på meg uten å slippe blikket, og jeg tenkte: dette er den eneste mannen som har sett meg både som ung og som nå. Det var nesten uutholdelig. Jeg kom igjen med ansiktet mot halsen hans, og etterpå kom han, med et grep om hoftene mine som jeg hadde merker etter i tre dager.

Vi sov ikke. Vi lå og snakket til det lysnet over Nøtterøy, og det er egentlig det jeg husker best. Hvordan det var å ligge naken ved siden av noen som kjente versjonen av meg som ikke hadde lært å være fornuftig ennå. Han spurte om jeg noen gang hadde angret på at jeg ble igjen i Tønsberg. Jeg sa nei, og det var sant. Jeg hadde fått det livet jeg ville ha: huset på Eik, ungene, jobben på sykehuset, mannen som fortsatt lager kaffe til meg om morgenen. Men jeg sa også noe jeg ikke hadde sagt høyt før: at jeg savnet å være noen som ville noe. Ikke noen som ordnet. Han nikket i mørket. Han sa at han hadde kjent det samme i ti år. Det var det farligste vi sa den natten, farligere enn alt det andre. Klokka fem tok jeg en taxi hjem. Mannen min var på hytta med ungene den helgen. Jeg hadde sagt at jeg trengte en helg for meg selv. Jeg hadde ment det. Jeg hadde bare ikke visst hva det innebar.

Vi har møttes to ganger til siden juli. Én gang i leiligheten, én gang i bilen hans parkert oppe ved Slottsfjellet, som to tenåringer, latterlig og herlig. Vi lo etterpå, med duggete ruter og byen under oss, og jeg tenkte at jeg ikke hadde ledd sånn på ti år. Men det er en tyngde i det nå som ikke var der den første natten. Han skriver for ofte. Han skriver ting som «jeg savner deg», og jeg merker at jeg leser meldingene tre ganger før jeg sletter dem. Kona hans aner at noe skjer, sier han. Tønsberg er en liten by om vinteren. Alle kjenner noen som kjenner noen.

Så jeg har tenkt at det kanskje ikke var ham jeg ville ha. Det var det han vekket. Den tjueåringen der inne, som ikke visste at kroppen kunne bli så stille i så mange år. Jeg vil ikke miste henne igjen. Jeg har lest om dating for gifte, om kvinner på min alder som finner noen uten fortid, uten en felles by, uten en ring som noen kan gjenkjenne på Brygga en lørdag. Jeg har til og med laget en profil uten bilde, bare for å se hva som finnes der ute. En ordentlig mann, en fremmed jeg kan velge med åpne øyne. Ikke et gjensyn. Noe nytt.